UNE NUK JAM VETERAN

Titulli qe ne fillim me joshi, dhe mendova se do te kishte te bente me luften tone ku kush me shume kush me pak ishte aktor a viktime. “Fushbeteja” ishte e percaktuar mire, rrallekush i tejkaloi kufijte e saj, por heshtja e dikurshme qe e vret narratorin nuk eshte po aq fajtore sa heshtja e sotme; por te dyja jane e prove e ndergjegjes se munguar te kombit, te cilen e shkund/trondit kjo lloj letersie. Para pasqyres se ndergjegjes sone jemi heret a vone, veçse ne qofshim xhelate te pandreqshem. Ky tregim permban thelbin e trendit te pritur te letersise post-komunite. Masterpiece! KB

Foto kortezi Sami Milloshi

16 october 2019

Post-komunist literature

Tregim

Miku im James Miele ka ne dashboardin e makines se tij dyqind e pesedhjete mije milje. Nga keto, vetem njezet mije milje i ka bere per veten e tij kur e bleu truckun pasi u kthye nga lufta ne Afganistan. Dyqind e tridhjete mije milje te tjera i ka bere per te tjeret, falas.

Te tjeret jane veterane te luftes si ai, por me nje ndryshim qe vetem ai e di.
Ata, nuk kane mundesi te ngasin makinen te shkojne tek doktori kur kane takime me te. Dikush ka humbur kemben e djathte dhe nuk e shtyp dot pedalin e frenave apo ate te gazit. Dikush tjeter ka humbur njeren dore,dhe me njeren dore nuk mund ta mbaje timonin e makines. Ndonjeri nuk sheh sepse ka humbur njerin sy dhe nuk sheh tabelat e rrugeve…
Sekush prej tyre,e ka nje hall qe nuk e lejon te ngase makinen. Plus hallit tjeter qe me mire se ata e di doktori.

James Miele ka dhjete vjet qe sherben per ish shoket e tij te luftes si shofer taksie pa i kerkuar kerkujt kurrfare pagese. Thjesht se ashtu ka dashur vete,jo se e ka detyruar kush. Une kete e kam degjuar nga goja e tij se e kam komshi ne Ralston qekurse une bleva shtepine e pare dhe u beme fqinj.

Kur u kthye ai nga Afganistani, une sapo kisha mbjelle tri fidane pjeshke. Vitin e pare dhe te dyte pjeshket nuk bene fruta.Ama,ne vitin e trete,sa nuk i thyen deget nga pesha e pjeshkeve. Shumicen e pjeshkeve m’i hanin ketrat, por mbetej edhe per ne. Gjithe cfar mbetej une kisha deshire t’ia jepja James.
Ndonjehere ia lija tek pragu i shtepise se tij shporten me pjeshke. Por, kishte edhe raste qe i hanim bashke, kur e ftoja te pinim ndonje Budlight ne ballkonin e pasem te shtepise sime.

Nje pasdite, nga ato pasditet kur frynte nje puhi e embel prej lumit Mizuri, teksa po rrekeshim duke pertypur pistachio dhe pjeshke, James beri nje pohim te çuditshem duke m’u drejtuar mua sikur te ishim ne shesh lufte:

– Ti mund te ishe nje ushtar i mire ne lufte.

– Po pse?- e pyeta une.

– Sepse te kam vene re qekurse i ndan me mua pjeshket e oborrit tend.

– Oh, James, c’eshte ajo fjale, po e zmadhon. Cfar lidhje kane pjeshket me luften? Ti e di me mire se une…

– Ka. Po ti nuk e kupton. Ke qene ti ndonjehere ne lufte?

– Une nuk kam qene ne lufte James .

– Domethene, ti nuk je veteran.

– Nuk jam James.

– Po ti me ke thene se ke qene gazetar ne Shqiperi, ne vendin tend te origjines, eshte keshtu apo jo?

-Po, kam qene, po cfar lidhje ka kjo me luften?

– Ka. Ke raportuar ti ndonjehere nga fronti i luftes?

– Jo.

– Po, mire atehere, ke ti ndonje peng te ma tregosh mua?

– Kam, por me trego ti njehere ndonje peng tendin.

– Une e kam peng kur me vdiq ne duar Richard-i, shoku im me i dashur, kur po sulmonim prane Kandaharit dhe une nuk arrita t’ia shpetoj jeten.

– Kam edhe une peng James. Kur e varen nje poet ne mes te qytetit tim. Une heshta.

– Ti nuk e dhe lajmin ne gazete se e varen poetin, kete do te me thuash ti, se nuk po te kuptoj?

– Po, une nuk e shkrova lajmin.

– Nuk e shkrove apo e shkrove dhe editori yt nuk ta botoi ne gazete?

– Une nuk e shkrova. Por, edhe sikur ta kisha shkruar, editori kurre nuk do ta botonte…

– Ti vertet nuk paske marre pjese ne lufte.

– Ty te duket ashtu James. Por, e kam edhe une nje lufte, ndonese nuk jam veteran.

– Per cfar lufte flet, o zoteri?

– Une kam heshtur dhe me heshtjen time kam luftuar vellain tim. Ate poetin qe e varen ne mes te qytetit. Ty te vdiq ne duar shoku yt Richardi, ne Kandahar, po ama ti ia shtype gjoksin dhe i dhe fryme nga fryma jote. Kurse une i kalova peranash vellait poet dhe heshta nga frika …

– Askush nga shoket e tu nuk shkroi lajm per poetin e varur?

– Asnjeri prej tyre.

– Une per asnjerin prej jush nuk e luaj kemben t’ju çoj tek doktori po te keni nevoje. Por, per ty bej nje perjashtim se ma tregove vete pengun qe ke…

– Te thashe James, une nuk jam veteran…

– E di cfar? Mua askush nuk me detyron te perdor truckun tim dhe kohen time te coj shoket e mij tek doktori. Une te pyeta te me tregoje ndonje peng tendin, por nuk te detyrova te ma thuash pengun qe ke. Ti me hape zemren dhe ma the vete.

– Ta thashe sepse e ndjej se vetem ti mund ta kuptosh pengun tim, James!

– Call me any time you want to go to the doctor. I will drive for you, brother! (*)

Marre nge vellimi me tregime © Sami Milloshi